Fornuftige morgenstemmer sivet opp fra gaten, gjennom soveromsskoddene, mens angsten rev meg både i hodet og i brystet. 

Jeg måtte opp, jeg skulle jobbe. 

Ville ikke. Kroppen dirret og jeg visste ikke hvorfor. 

Bare sove litt til? Bare litt?

Klarte ikke. 

Å herregud! Har Julie begynt å drikke igjen!?

Tenker du ...

Neida, ikke i det hele tatt. Allikevel våknet jeg på den måten i Amalfi i dag.

Jeg våknet med nesten de samme følelsene som en real fyllesjuke har å by på av godsaker og garnityr.

Det eneste som manglet, var de konkrete konsekvensene inntaket av denne nervegiften, som alkohol er, gir.

Jeg hadde tross alt ikke drukket.

Jeg var ikke tørst og hadde ikke vondt i hodet. Resten var der. Til og med hendene skalv.

En morgen som ligner så sterkt på fyllesjuke har jeg ikke hatt siden jeg sluttet å drikke for 10 år siden.

Synes du det...

Jeg har så vidt møtt henne selv, Tilbake Til Livets nye kontor. Eller skal vi si hovedkvarter?

Jeg kan love deg, det ble full tenning med en gang.

Har du sett på maken til dame! Selveste Bodil:

Hun har allerede dratt meg med på en testur i Norge, men vi snakker test, for Bodil har større planer. Tenker vi går for grenseløst med grilldress-stil.

Neidaneidaneida, ferie nei!?

Jeg driver ikke med sånt, jobben min er tross alt å behandle rusavhengige. Rus tar ikke ferie. Nei du, her snakker vi rullende kontor, og du skal få være med.

Bodils nye status: Tilbake Til Livets hovedkvarter.

Ser du tegninga?

Plan: Sørover i Europa i høst (Snart!), parkere et trygt sted i Spania et par mnd ved juletider, før hun drar meg med til Marokko i jan/feb. 

Snakk om krevende dame! Hun vet hva hun vil;)

Herregud, hun dro meg tross alt på isbrevandring på første tur!

...

Drikker ikke jeg? JEG? Julie?

Jeg er jo en som drikker masse.

Det er helt sprøtt at jeg, Julie? Meg? Ikke drikker?!

... tenker jeg ofte. Det er vel en av de morsomste tankene som dukker opp noen ganger, og den tanken dukker opp plutselig - både her og både der.

Du vet i sånne situasjoner hvor man går på gaten, plutselig snakker høyt til seg selv, ser seg flaut omkring og dekker over med noen kremt og litt uskyldig nynning.

Jeg ler når den tanken dukker opp og ser sikkert ganske forstyrra ut.

Ja? Men det er jo det? Helt forstyrra.

Julie er en som drikker.

9 år edru i dag.

9 år uten en skvett.

9 år uten å være YouTube-DJ på FB.

9 år uten telefonen som værste fiende.

9 år med et (nesten;) greit forhold til Digipost.

9 år uten bortimot "eksistensiell angst".

21 oktober 2013 visste alle hvor jeg var. Kaffeskvettene lå etter meg i korridorene på...

Jeg må krype - langt inn i meg selv. 

Hvite tynne vakre gardiner blafrer mot sydhavske vinduslemmer. 

Jeg må lukke lemmene. Lukke verden ute å late som ingenting.

Klarer ikke. Orker ikke. Jeg husker ingenting fra i går. Jeg har i det minste sjekket taket med det ene øyet.

Det er mitt tak. Denne gangen. 

Jeg har våknet til ukjente tak nok av ganger. Følelsen henger igjen. Jeg kunne aldri være helt sikker på hvor jeg var da jeg våknet. 

Ikke egentlig.

Sove - bare litt til. Bare litt??? Vær så snill!!!

Det går ikke. Jeg husker ingenting fra i går.

Går det virkelig an å reise, og at på til kose seg uten en drink?!

Saken er at det aldri ble en drink. Jeg mener ærlig talt! Hva skal folk med EN drink?!

Nå er jeg på reise og jobb samtidig.

Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil og drømmer om i livet. Av en eneste grunn:...

Hei! Julie her :)

La meg gjette..

Drinken - som en gang var din velfortjente belønning, har blitt din noe mer slitsomme og innpåslitne følgesvenn? Et forbasket plaster egentlig?

Nesten som en splittet personlighet? Du er pliktoppfyllende og flink ovenfor andre mennesker, men når det kommer til deg selv?! Går det nesten aldri som du planlegger lenger ...

Hvordan jeg vet det?

• Jeg vet hvordan det er å våkne nesten hver morgen uten å ville stå opp. uten å ville møte verden fordi skammen og angsten rir hele kroppen.
• Jeg vet også hvordan det er å ha en datamaskin som værste fiende. Hvordan du ikke klarer å åpne den uten en drink eller to i frykt for å se hva du gjorde på sosiale medier i går.
• Eller hvordan det er å måtte dra seg gjennom helvetestimen før du har fått sendt barna på skolen.
• Jeg vet også...

En ting vet jeg med sikkerhet: min tillit er svekket for alltid. Punktum.

Min tillit er svekket for bestandig uansett hvordan den det gjelder fremtrer. Uansett om prosessen er stødig.

Det føles som om jeg er litt ødelagt. Skjønner du hva jeg mener?

Jeg er aldri helt helt sikker. Innerst inne, hvis jeg skal være helt ærlig, suger det harde tak i brystet.

Det setter seg så hardt at jeg ikke får gjort en dritt av det jeg skulle i løpet av en dag.

Det er i grunn ikke det værste. Jeg får ikke gjort en dritt av det jeg virkelig har lyst til heller.

Jeg blir lammet. Gir opp dagen. Nesten paralysert?

• Jeg er berørt av en som har sluttet - tror jeg.
• Av flere som tror at de ikke synes. Tror at ikke det synes.
• Og av noen som er så unge at jeg rett og slett bare må la det stå til.

Men vet du hva?

Sannheten er at jeg bare kan la det stå til med alle de overstående.

Uansett.

Jeg vet...

For to år siden fikk jeg en fortvilet melding, jeg husker den godt og du kjenner den kanskje igjen:

Nei, ikke fordi du har skrevet den, men fordi det kanskje like godt kunne vært din melding?

Jeg kan love deg, det kunne i alle fall ha vært min for snart åtte år siden.

Det du ser over her, er en veldig vanlig melding, og det er det Kat vil dele med deg nå på sin to-års dag.

Hun feirer noe som er helt fantastisk. En ny bursdag. To edru år.

Jeg husker meldingen av en annen grunn også. Kat er i Tilbake Til Livet enda. Nå jobber hun her og hjelper andre som var der hun har vært.

Derfor blir de edru punktum.

Hun er likesinnet, hun kan veien, og hun er (jeg kan ikke få sagt det nok) et vanlig menneske som hadde party-faktoren litt på høykant.

Kat heter ikke egentlig Kat, her er anonymiteten total.

Hennes reise er virkelig fra vondt til godt. Nå bruker hun livet sitt...

 Hør om min egen sprekk

Se hva som skjer ...

Tenk om jeg ikke får det til!?

Runget det i den andre enden av telefonrøret mitt her om dagen. En setning sagt av de fleste, mens hver eneste av de fleste tror de er alene om den frykten. 

Du tror du er alene om alt, mens du egentlig ikke er alene om noe av det du står i. 

Jeg mener ... hvis du er alene om det du står i, så eksisterer jo ikke jeg heller?

Har du tenkt på det?

Jeg sitter jo her å skriver det til deg, med en erfaring på 30 år av det du går gjennom nå før jeg sluttet.

Jeg vet ikke bare hva du går gjennom, jeg kjenner deg. 

Jeg kjenner deg ut og inn fordi du har den samme utfordringen som meg. Jeg kjenner deg bedre enn deg. Jeg kjenner deg bedre enn deg fordi jeg har en erfaring du ikke har enda:

Erfaringen ved å kunne se tilbake på utfordringen vår i retrospekt uten lenger å ha den...

"Nei du skjønner, jeg er periodedranker jeg!"

Fantastisk ord?

Helt herlig tenker jeg. Noen ganger tenker jeg mer enn det,

jeg tenker:

Tusen takk pårørende for at du fant opp det ordet til meg, nå kan jeg gå på fylla så mye jeg vil.

Ja?

Det er jo sånn. Verdens beste unnskyldning til å drikke seg sørpe full i perioder.

"Jeg er periodedranker"

Periodedrankere finnes ikke

Det som derimot finnes er folk som har pauser fra å drikke i perioder.

Men har de egentlig det?

Nei.

Avhengighet ligger ikke i promillen.

Avhengighet ligger i alt som er mellom slagene.

Avhengighet ligger i planleggingen, i utålmodigheten når drinken blir utsatt. I utålmodigheten når drinken ikke blir utsatt, men vi må vente til tiden er inne.

Avhengighet ligger i hvor mange utsalgssteder du har i din sirkel

Skjønner du hva jeg mener?

Du har mer enn ett utsalgssted i din indre planlagte...