Til deg som er pårørende
Til bloggens forside med flotte ærlige innlegg fra modige mennesker

Ingen kan får vite det, og du vet ikke hva du skal gjøre

Det hjelper ikke å drikke, det hjelper ikke og ikke drikke

Jeg er pårørende, du er pårørende, men hva er det?

julie

 

En ting vet jeg med sikkerhet: min tillit er svekket for alltid. Punktum.

Min tillit er svekket for bestandig uansett hvordan den det gjelder fremtrer. Uansett om prosessen er stødig.

Det føles som om jeg er litt ødelagt. Skjønner du hva jeg mener?

Jeg er aldri helt helt sikker. Innerst inne, hvis jeg skal være helt ærlig, suger det harde tak i brystet.

Det setter seg så hardt at jeg ikke får gjort en dritt av det jeg skulle i løpet av en dag.

Det er i grunn ikke det værste. Jeg får ikke gjort en dritt av det jeg virkelig har lyst til heller.

Jeg blir lammet. Gir opp dagen. Nesten paralysert?

  • Jeg er berørt av en som har sluttet - tror jeg.
  • Av flere som tror at de ikke synes. Tror at ikke det synes.
  • Og av noen som er så unge at jeg rett og slett bare må la det stå til.

Men vet du hva?

Sannheten er at jeg bare kan la det stå til med alle de overstående.

Uansett.

Jeg vet det.

Jeg er tross alt avhengig selv også. Jeg har brukt alle verktøyene ut av det. Jeg kan veien. 

Jeg vet også med meg selv at veien er ferskvare.

 

Jeg vet at all sutringen min øverst i teksten her (for det er det det til syvende og sist blir: sutring på egne veiene), ikke hjelper en dæng shit.

Jeg vet enda mer:

Jeg vet, at min svekkede tillit har blitt min egen utfordring.

Uansett hva som skjer rundt meg, er det hva jeg gjør med meg, som til slutt  teller.

Så nei, jeg sutrer ikke lenger, i hvert fall ikke lenge av gangen. Jeg vet når min tillit til andre svekker ... hvem da?

Jeg vet når min tillit til andre svekker MEG.

Vet du det? Er du en bevisst nok til å ha ditt eget liv?

Har du tatt ditt eget liv tilbake?

Vi mennesker liker litt bedre enn vi gidder å innrømme for oss selv, våre egne utfordringer.

Vi liker også å tro at vi takler de best selv.

Det er en av våre desidert største svakheter: troen på at vi skal klare ting selv.

Har du tenkt over det? Hvor svakt det er å "klare alt selv"?

Styrken kommer, og bevisstgjøringen kommer, når vi går til handling og tar i bruk de verktøyene som skal til for våre utfordringer.

Tar de i mot.

Tar i mot fra de som har gått veien før oss med samme utfordring.

Vi går veien her nå >>>

Skal du være med. eller skal du sutre videre?

 

Så hva er en pårørende av avhengighet?

Det er mye, litt av det er:

  • Å leve den andres liv
  • La seg styre av følelser
  • Overveldelse

Å leve den andres liv betyr også mye, det inneholder et helt pensum i egen galskap (min og din, ikke den det gjelder sin). Vi setter alt på vent, mens absolutt ingenting nytt skjer.

Å leve andres liv kan vi bare snu ved hjelp av hverandre (ikke alene).

Vi lar oss styre av de beredskaps-følelsene som oppstår (mens den det gjelder durer videre med sitt liv).  Hvis du vil slippe det, må visse ting snus konkret ved hjelp av en helt bestemt prosess. Den skal vi inn i nå.

Overveldelse? Skal vi bare ta i et tak å si at overveldelse ikke finnes? Overveldelse er enkelt og greit, bare å stå på samme sted mens man snurrer rundt sin egen akse, og venter på at et mirakel skal falle ned fra himmelen.

Mirakler faller ikke ned fra himmelen.

Men de finnes, miraklene.

De finnes når vi gjør noe ordentlig, noe solid, og noe bra for livet, og de oppstår BARE sammen med andre i samme båt.

Blir du med meg på det?

 

 

 

 

 

Hvordan du kan hjelpe

Som pårørende av rus lever du i beredskap mesteparten av døgnet.

Dette er hva du står i

Gulltrekanten

I dette gratis-kurset får du svar på hvorfor du drikker igjen og igjen. Det er ikke din skyld.

Hvorfor hjernen styrer deg

Har du googlet avhengighet?

Kanskje du ikke er avhengig? Alt annet fungerer i livet ditt

Dette er avhengighet