I dag, 9 år edru. Det er sinnsykt å ikke drikke.

Drikker ikke jeg? JEG? Julie?

Jeg er jo en som drikker masse.

Det er helt sprøtt at jeg, Julie? Meg? Ikke drikker?!

... tenker jeg ofte. Det er vel en av de morsomste tankene som dukker opp noen ganger, og den tanken dukker opp plutselig - både her og både der.

Du vet i sånne situasjoner hvor man går på gaten, plutselig snakker høyt til seg selv, ser seg flaut omkring og dekker over med noen kremt og litt uskyldig nynning.

Jeg ler når den tanken dukker opp og ser sikkert ganske forstyrra ut.

Ja? Men det er jo det? Helt forstyrra.

Julie er en som drikker.

9 år edru i dag.

9 år uten en skvett.

9 år uten å være YouTube-DJ på FB.

9 år uten telefonen som værste fiende.

9 år med et (nesten;) greit forhold til Digipost.

9 år uten bortimot "eksistensiell angst".

21 oktober 2013 visste alle hvor jeg var. Kaffeskvettene lå etter meg i korridorene på Trasoppklinikken. Jeg skalv som et aspeløv og jeg var livredd. Faren for å møte livet sto som en demon foran meg.

Men du? Det var ikke egentlig det værste. Det værste var ganske enkle ting som var det værste. Har du tenkt over hvor enkle og umiddelbare fryktene våre er?

På min første dag uten for 9 år siden, var jeg livredd for kvelden som skulle komme. For tankekjøret og angsten jeg ikke skulle slippe unna med en drink. Tanken på å ikke få sove.

Men jeg var klar. Klar for å ta det, ikke unngå det.

Ja? Herregud, den eneste måten å unngå det på er jo med en drink.

Jeg måtte gjennom. Uten å tenke tanken på og slutte. Det var en alt for stor tanke. Jeg måtte bare gjennom og så fikk det bare gå som det gikk.

.

.

Om jeg var fyllesjuk den dagen?

Joa, men akkurat det, fyllesjuk, var en så vanlig og hverdagslig tilstand, at jeg ikke regnet fyllesjuke for fyllesjuke å være. Det var bare sånn jeg hadde det om morgenen. Helt vanlige morgener med levering av barn og oppmøte på jobb. Skjelving? Vanlig. Angst? Vanlig. Være mor. Vanlig. Jobbe. Vanlig.

Det som ikke var vanlig den dagen, var at jeg ikke skulle drikke da kvelden kom.

Det var den skumleste dagen i mitt liv.

Disse enkle fryktene er de samme fryktene vi er villige til og sakte, men sikkert ofre livet for:

1. Kjedsomhet.
2. Hva vi skal gjøre istedenfor.
3. Det sosiale livet.

Så enkelt er det. Det er enklere enn alle forklaringene, årsakene og situasjonene vi har.

Så enkelt er det også å komme ut av det. Egentlig.

Det som er vanskelig er viljen til å gjøre den jobben som skal til. Den viljen kan du bare ha selv. Ingen kan gi deg den og den kommer ikke servert på et sølvfat. Viljen er der egentlig aldri helt. Det må hoppes litt før den er der, for at du skal slippe dette.

Venter du på "motivasjon"? Glem det!

Motivasjon kommer ikke. Aldrig. Ikke vent på sånt. Da får du ikke gjort en dritt i livet. Ikke egentlig. Ikke ting som virkelig gir deg en snasen endring.

Vi er livredde punktum. Påstår du at du ikke er livredd for tanken på å gjøre noe med dette, er du silkebrisen akkurat nå. Ferdig snakket.

Og den silken, den blir ikke værre i morgen. Den blir værre allerede i kveld. Det er på grunn av i kveld det blir vondt i morgen. Ikke omvendt.

Vet du hva jeg har lært?

Kanskje det viktigste som har skjedd meg i livet. Jeg har lært at jeg aldri skal slutte å lære. Læring er vekst. Læring er spennende.

Læring er spennende fordi jeg er voksen. Jeg bestemmer selv hva jeg vil lære, og uten står livet stille.

Det er rett og slett morsommere med et liv i bevegelse. I vekst. I fremdrift.

Jeg bestemmer alt i livet selv uten rusen i veien, for den er jo i veien for, ja - livet. Rusen ligger foran alt annet som et jernteppe. Ikke selve promillen, men alt rundt - hele livet er planlagt rundt glasset.

For å komme meg dit hvor jeg er i dag, så måtte rusen bort først. Uansett andre utfordringer.

Ikke omvendt.

Omvendt er galskap. Omvendt er det samme som å gjøre ting om og om igjen og forvente et annet resultat. Galskap.

Jeg er i stadig vekst som menneske, fordi jeg både lærer og lærer bort.

Her lærer jeg bort til deg >>>

Og der, i Tilbake Til Livet, sammen med alle de 467 anonyme medlemmene, holder jeg det ved like selv også.

Jeg endte opp som gründer og har bygget opp Norges største tilfriskningssted på nett over de siste seks årene. Hjulpet tilsammen over 1000 mennesker + deres pårørende.

Stopp litt nå!

Tenkte du det? Stoppet du der å tenkte "nå skryter hun".

Nei?

Joda, det gjorde du. Det hadde jeg gjort. Et typisk eksempel på å peke utover.

Du peker utover.

Jeg peker utover.

Læringen er ikke å slutte med ting. Læringen er å bevisstgjøre oss hva vi gjør og hva vi tenker. At vi har feil, og at de er våre egne. Ikke andres.

Ingenting i livene våre er egentlig andres ...

Når vi innrømmer og bevisstgjør oss våre feil, kan vi rette de opp. Hver gang. Etterhvert som vi blir vant til tanken, kan vi bruke litt mindre tid på opprettelsen for hver gang. Vips så er vi bedre mennesker.

Dette gjelder ruspersonligheten vår, men ikke bare den. Det gjelder alle mennesker. Det kan være hardt å innrømme for seg selv, men ærlig talt. Det er hardere å fortsette.

Svakhet er å tro at du skal klare ting selv.

Styrke er å ta i mot hjelp.

Å ta i mot hjelp er ikke bare styrke, det er selvinnsikt.

Jeg er ikke snill.

Jeg hjelper deg og det er jobben min. Det er den beste jobben jeg har hatt i mitt liv, men det er også den mest seriøse jobben jeg har hatt og har. Tilbake Til Livet er ikke en liten hobby med "så fint at du inspirerer folk Julie".

TTL er en bedrift. En seriøs bedrift med ansatte hvor du er 100% anonym, blir tatt på alvor, får de verktøyene og den hjelpen som skal til.

Det krever enormt med mot der ute når du er som meg og driver for deg selv. Jeg gjør to ting for å ta i mot hjelp.

Jeg holder tilfriskningen min ved like sammen med mine likesinnede, og jeg holder gründer-sjela mi oppe med Growthday 

Som sagt, jeg kommer aldri til å slutte og ta min inspirasjon fra andre mennesker.

Det er tross alt der inspirasjonen ligger. Ikke i eget hode.