Foto: Viktor Jæger

Lekser – ANTA-KURS  – ABSTINENSER

Lekser fra mitt første ANTA-kurs med Rita Nilsen. Dette fra den gangen hun jobbet på Retretten .

Lekser og lekser... dette var mine refleksjoner over det vi lærte, mer skal ikke til. Min versjon pluss noe stjålet fra Rita Nilsens bok:

Veien Fram går først Tilbake:

Abstinenser ja…

Første gang jeg var på Trasoppklinikken (og det sier jeg eder I samfulle ødesløse – gi eder i kast med veien mot Trasopp!), var på et besøk hos poliklinikken der oppe, man må gjerne innom å snakke litt med den lokale legen før man får plass. Jeg gruet meg selvfølgelig, jeg var full av skam og klar til å sette opp en diamantbefengt front på venteværelse – for det er klart, man er da normal og en lege skal da for pokker ikke tro noe annet! Jeg hadde...

6 timer?!

Tenk deg a! Å stå alene på en scene i seks strake timer? Ja, du kan tenke på det du, for det gjorde ikke jeg før det viste seg at det var nettopp det som hadde vært høvelig å gjøre...

Vel strake og strake, jeg skal krype i rennesteinen og innrømme at vi hadde pauser. Ja jeg vet det, det høres ikke like snasent og flott ut som strake.

Ikke en gang da jeg gikk på teaterskolen i forrige århundre, så jeg for meg at jeg skulle stå alene på scenen i det som rundt regnet er det samme som en halv dag. Hvordan pokker skulle jeg fylle all den tiden med bare fylla, tenkte jeg, med nerver av rusten ståltråd - mens timene rullet mot entré.

Det gikk bra?

Men vet du hva?  Kanskje det er det som skal til for å komme til noe som kan kalles et mål? Så mange timer? For det var noe som skjedde da vi fikk så mye tid sammen, Askøy...

Vi ser de på gaten med knærne knukket, med pappkopp foran en nedsunket kropp – på vei mot graven.

Heroin er harde bud, det er det ingen tvil om. Jeg kan ikke la vær å tenke at heroin er en helt egen verden, men til syvende og sist? 

Rus er rus.

I går fikk jeg en kommentar fra en som har kuttet ut heroin. Kritikken dreide seg om at jeg og alkoholen min bare var for blåbær å regne. At jeg ikke ante hva det egentlig dreide seg om . Man kan vel si det sånn, for jeg var tross alt så full at jeg ikke visste hva noe dreide seg om. Det er helt greit med kritikk (det tror jeg vi er opplært til å si og ta i mot hele bunten). Jeg er dog mer tilhenger av den konstruktive versjonen. Det slår meg også at personen ikke har sett seg rundt, det er vel egentlig bare å gå inn på en brun bar å titte litt? 

Derfor vil jeg forklare en...

Jeg vil drikke nå.  

Jeg vil ville drikke meg drita nå. Uten stopp. Uten søvn, plikter eller andre mennesker i veien. 

Jeg vil ville drikke nå.

Jeg vil bort. Stenge meg inne i min egen boble å bli der så lenge det passer meg.  

Uten hensyn. Uten verden.  

Forresten: Drittsol. 

Det er synd på meg. 

Jeg har det vondt. Det er et kjent sted å være.  

Trygt? Ja egentlig. 

Jeg sitter på bakken hjemme i hagen. Fingrene mine river opp gress uten at jeg egentlig registrerer det. Eller jo, jeg registrerer det, det minner meg om å være barn. Være barn og lei meg. Du vet, når øynene flyter over av tårer så man ikke kan se ordentlig gjennom dem. Det er nesten som å se gjennom en glassmanet. Men tårene mine er ikke der nå, fordi jeg ikke tør å la de slippe løs....

Hysterisk?! Han skal faen meg få se på bråk! Han er jo helt blåst i hue. Kverulere på den måten rett før vi skal legge oss? Sånn er det alltid! Også snu ryggen til da, sovne å late som ingenting!? “Neida, det er ikke noe galt”. My ass! Drittsekk! 

Ja jøss, supermorgen! Dette må jeg våkne med?

Sånn ja. Barn levert på skolen, jeg kjører hjem igjen. Eller nei? Faen ta ham! Jeg drar på polet! NÅ!

Alt går rett på høygir. Det suger i brystet, adrenalinet pomper og skyter opp i halsen. Alt fokuserer, raseriet og urettferdigheten stiger i takt med temperaturen bak øynene. Det er glovarmt der. Kroppen rister. Jeg er på vei. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg er på vei. Ikke pokker!

Jeg skal faen meg vise ham! Jeg gidder ikke mer. Hvorfor skal jeg holde på sånn som dette? Jeg vil ikke. Jeg gidder...

Hei:)

Her er jeg i dag, med deg. Jeg er edru og finner meg selv jobbende med rus, som har blitt noe av det fineste jeg vet å gjøre!

Det føles som om jeg skjønner meg på det? Har et talent for å formidle hvordan vi virker vi rusavhengige og alkoholikere? Vel, det har i alle fall gitt livet mitt akkurat hva jeg trengte, jeg klarer ikke å uttrykke det bedre enn det akkurat nå.

Eller jo:

Jeg liker mennesker!

Mennesker er fine, spennende og fascinerende saker. Ja, det er nok grunnen...

Men hvordan ble jeg en offentlig fyllik?

Det startet med at KK spurte meg om jeg kunne skrive et innlegg for dem for 3 år siden, og i min naivitet trodde jeg ikke det skulle bli noe særlig oppstuss.

Det tok helt av og defor er jeg her jeg er nå:

kk.no:

- Jeg er alkoholiker