Logg inn
Påmelding

Det vi ikke vet har vi veldig vondt av

julie

6 timer?!

Tenk deg a! Å stå alene på en scene i seks strake timer? Ja, du kan tenke på det du, for det gjorde ikke jeg før det viste seg at det var nettopp det som hadde vært høvelig å gjøre...

Vel strake og strake, jeg skal krype i rennesteinen og innrømme at vi hadde pauser. Ja jeg vet det, det høres ikke like snasent og flott ut som strake.

Ikke en gang da jeg gikk på teaterskolen i forrige århundre, så jeg for meg at jeg skulle stå alene på scenen i det som rundt regnet er det samme som en halv dag. Hvordan pokker skulle jeg fylle all den tiden med bare fylla, tenkte jeg, med nerver av rusten ståltråd - mens timene rullet mot entré.

Det gikk bra?

Men vet du hva?  Kanskje det er det som skal til for å komme til noe som kan kalles et mål? Så mange timer? For det var noe som skjedde da vi fikk så mye tid sammen, Askøy Kommune og jeg.. en slags fusjon mellom fag og egenerfaring - for den ene dagen, og i samme rom. Det må da være et aldri så lite mål?

Jeg tenkte ikke over det da jeg fikk bookingen av dette foredraget for over ett år siden. Som regel har jeg alt for kort tid på scenen til å kommunisere ordentlig om rus.

Jeg tenkte ikke over det før jeg satt på flyet til Bergen dagen i forveien, på vei til Askøy Barn og Families konferanse. Jeg dobbeltsjekket programmet som var satt opp for tidtrøyte på flyet, bare fordi det er sånt man gjør. Og jeg kan love deg, da tenkte jeg! For i programmet var det klart:

Jeg var alene om å være programmet for hele konferansen...

Føkk! Det er jo bare meg i dette programmet! ... i seks timer?! La oss gå for en lang lunsj kjære gud...

Men vet du hva? Det var det mest konstruktive foredraget jeg noen gang har gjort!

Hvordan komme i mål med et tema som rus? For hva kan målet være, med et tema uten fasit? Målet må være å kommunisere...

For det er ikke sånn at jeg står å skravler om "mitt grusomme liv" - uansett tid!

Hvem gidder å høre den historien en gang til? Den har vi visst om i hundrevis av år, og den har ikke forandret seg ettertrykkelig. Det er ingen revolusjon på vei. Ett og annet rus-remedie har kanskje forandret seg, en og annen forsker har funnet ut noe lurt, men det tar ikke bort det faktum at alt handler om flukt, uansett hvilket morroverktøy du stapper i deg. Og uansett om det skjedde på 1700-tallet eller nå.

Rus er rus = Flukt

Så nei, jeg skravler ikke høl i hue på mitt publikum, jeg setter i gang en spørsmålsrunde uten konflikter. Bare med et mål om kommunikasjon, en dæsj dybde og innhold.

Oss. Vi. Sammen.

Rusen og historien er ikke interessant nok, eller ny nok i seg selv. Men derimot det å kommunisere uten all den jævla (unnskyld) bomullen dette temaet skal pakkes inn i hele tiden, det kan kanskje ha noe for seg?

Temaet rus kan ikke gjøres på en time eller mindre, ikke i min bok. Derfor kommer jeg ikke til å gjøre det igjen: løpe opp på en scene og lire av meg det jeg rekker så fort jeg kan:

Blablala... sånn funker det... blalala... nei ikke sånn, men sånn... blablabla... tildelt tid er over, hade, nå må jeg gå...

Takk for at dere lærte meg det Askøy! ... og Eva, hun må nevnes, med lederen Eva Mikkelsen i spissen. At noen tør å bestille en fyllik ett år i forveien er jo en irrasjonell tanke i seg selv;)

Kanskje det tar seks timer å gå i dybden med mellommenneskelige temaer? Og kanskje det ikke heter foredrag, kanskje det heter workshop?

Kanskje det er det som skal til?

For jeg sitter igjen med en følelse av at vi klarte det!!!

(Ja, med tre utropstegn og hasjtægjaviklartedet)

Så hva klarte vi?

Vi klarte det sammen, Askøy kommune, barnevern, "med venner" og jeg. Vi klarte å snakke SAMMEN og komme til en gjensidig forståelse - det tar tid!

Det tar tid når fagpersoner og egenerfaring skal møtes for å samarbeide. Et samarbeid som må til, i mye større grad enn det som er tilfellet nå for tiden. Ved å belyse hverandre på en ordentlig måte. Det vi klarte - var å se at samarbeid på tvers, etter all sannsynlighet er helt nødvendig. Ja, det finnes, men ikke nok, og fremdeles med rapporteringsplikt. 

 

 

Fag og egenerfaring må fusjonere.

Hvordan skal vi få til det med et stengt byråkrati rundt f.eks ansatte i Nav, psykisk helse osv? Med dets regler og oppbygging...  systemet... det jævla systemet...

Jeg mener, vi lever jo ikke på 60 og 70-tallet lenger. Sånn er det bare!

Det hjelper ikke å syte over at dagens ungdom ikke kaster nok stein på Stortinget. Kanskje det ikke en gang passer å kaste stein noen steder nå til dags? Dessuten er stein vondt. Kanskje det ikke er kult med Donald-kuler i panna, debatter som ikke blir noe annet enn det - debatter, eller verbal boksing for å få frem sin egen agenda.

Kanskje vi bare må prate sammen, prate så mye at vi først kan lære av hverandre, for så å forstå - at vi trenger hverandre.

For kjære folk av faget, du kan mye, men du har ikke filla peiling på hvordan vi rusavhengige egentlig fungerer, og du er hjelpeløs i din vilje til hjelp, uten oss. For det mangler ikke på vilje, det er sikkert.

Vi kan ikke læres fra en bok eller femten, uansett om bøkene dine har ført deg til Nobels sosionompris av første klasse. Du ser ikke hvorfor vi trenger et trygt rom med egenerfaring og taushetsplikt fremfor deg, og hvilken plass du burde ha i det bildet. Det skulle egentlig bare mangle, du har ingen forutsetning for å se det, så lenge vi ikke befinner oss på samme breddegrad og kan snakke om det. Det vi ikke vet har vi veldig vondt av.

Og vi? Vi vet jo egentlig ikke hva dere kan? Hva vi egentlig burde bruke dere til? Hva er det som står i bøkene deres om oss? Og hva er det dere egentlig tenker at skal hjelpe oss? Det må dere lære oss! Altså, i møte med oss, by på dere selv med åpenhet og nakenhet. Jo!

Så vi klarte det Askøy!

Vi klarte nettopp dette tror jeg, å belyse hverandre litt mer. bare for en dag, ja, men en viktig og bra dag, for jeg lærte massevis av dere! Dere skjønner - når dere spør meg, lærer jeg mer av dere.

Ble vi alle enige i løpet av den dagen? Det gjorde vi sikkert ikke. Jeg håper ikke det, for da er det i tilfelle ikke læring.

Jeg skal allikevel innrømme at det var min agenda som sto på plakaten hos Askøy Barn og Familie i forrige uke. Det sier seg selv - det var tross alt min scene i en halv dag. Men hva var, og hva er min agenda?

Jeg tror det bare er ett ord:

SAMMEN

 

 

Det er kjempehyggelig hvis du kommer og henger

med meg på instagram 🙂: