For meg er vel det den største lille gleden.
Jeg er også edru fordi jeg vet en ting, jeg vet at jeg ikke vil ha ett glass vin. ETT GLASS VIN? Hva i alle dager skal jeg med ett glass? Nei, gi meg en kartong rødvin, en flaske vodka og litt hvitvin for sikkerhetsskyld. Ja, og gjerne litt amfetamin så jeg kan få med meg at jeg er på fylla. Jeg brukte nesten aldri dop, men hvis jeg skulle sprekke nå? Klart det. Alt må med.
De gangene jeg ser noen på kafe som deler en halv flaske vin får jeg fremdeles vondt i kroppen. Hva skal de med det? Det er jo ingenting? Jeg skjønner ikke at noen kan nippe til noe som helst. For det er meg, det kommer alltid til å være meg. Derfor skåler jeg ikke lenger, jeg skåler nemlig så veldig mye fortere enn deg.
Hvordan jeg var?
Først var jeg en liten pike fylt av romantikk og drømmer om å bli tatt med storm, bergtatt, dykke inn i et eventyr om du vil. Ikke nødvendigvis av en prins, mer av alt, alt som var spennende. Av vinden, blomstene, sjøen, den kjekkeste gutten i klassen, åhhh han var så kjekk! Og jeg var ni, ni og dypt forelsket over lang tid, det går fint an det, når man er ni år. Jeg skulle bli blomsterpike når jeg ble stor. Neida, ikke en sånn som jobbet i butikk, men en sånn som satt midt i en stor eng og luktet på dem, hvordan i granskauen jeg hadde tenkt å tjene penger på det, må du ikke spørre meg om.
Vel, denne romantikken, disse sommerfuglene i magen, som jeg har enda, dette kraftige suget, det utviklet seg, og på en eller annen måte utviklet det seg i feil retning.
Jeg tok min første øl da jeg var 13, på den første «ulovlige» festen i klassen. Og der, der fant jeg svaret. Det bruste i kroppen, selvtilliten steg og alt var morsomt. Vel nesten, det var morsomt helt til jeg våknet i sofaen dagen etter og oppdaget at jeg hadde klint med fyren fra parallellklassen, som jeg ikke var forelsket i. Blackout på første forsøk, et tydelig faretegn, men det vet jeg først nå.
Jeg glemte fort den vonde følelsen, med en gang faktisk. Jeg sto opp av sofaen og ristet det av meg, for festing og drikking var jo gøy!
Det tok ikke ordentlig av før jeg var 18: tilgang.
Fylla, denne ekte harde fylla brakte med seg alle klassikerne, jeg tror det meste er dekket: Blackout (nesten alltid), overgrep og utslåtte tenner, utagering av verste sort, politi, fyllekjøring osv. osv. Jeg går ikke inn i detaljene, ikke fordi de er hemmelige, men fordi fyllehistorier i seg selv er uinteressante, vi driter oss alle ut i fylla og mye på de samme måtene. Vær du trygg, det er bare det at vi, fyllikene gjør det mye mer, mye større og mye farligere.
Det eneste jeg vil utdype litt er sex i fylla for oss kvinner, fordi det er mye styggere enn for menn. Menn jeg har snakket med har undret seg over at ikke det bare er gøy, eller iallefall ikke så mye å bry seg om. Når vi kvinner setter i gang den misforståtte «jakten på kjærligheten» i fylla, ødelegger vi en liten bit av oss selv hver gang. Men hei, vi kan vel bare reparere det dagen etter? Med en øl til? Noen kjappe replikker på puben?
One night stands for meg var nok egentlig et skrik om å bli sett, forstått, få kjærlighet og bli elsket.
Etter hvert, vel vitende om at dette ikke skjedde, at jeg ikke en gang ville ha det lenger, fortsatte jeg. Det ble vondt, vondt og nakent. Men det ble lettere enn å ha en kjæreste som kom til å mase om drikkinga mi.
Jeg har en gang i minnet, et typisk eksempel på tøff i trynet etterfulgt av år med angst.
Det var lille julaften og kjæresten min og jeg slo opp. Vi eller han tror jeg, slo opp fordi forholdet hadde bestått av fyll, festing og klikking i vinkel fra min side. Han synes sikkert jeg var hysterisk og klin gæren, jeg vet nå at jeg bare var en person full av usikkerhet og selvforakt, det skulle vare i mange år.
Han dro, jeg satte kursen mot Barbeint, en tarm av en bar full av svartkledde mennesker og steamen i taket. Frogners svar på rock’n roll.
Jeg hadde for en gangs skyld en bestemt gutt i sikte. Jeg kom, allerede bra justert, det måtte jeg være for å ha mot nok, peilet meg inn og forsynte meg. Jeg husker ikke noe særlig mer av selve kvelden. Det var som det pleide å være.
På julaften våknet jeg på rommet hans i noe som hørtes ut som et kollektiv, et kollektiv fullt av våkene, bakfulle gutter i partystemning, rommet lå innenfor stuen.
Ok, hvordan kommer jeg meg ut herfra, gjennom en stue fullt av gutter og med hode hevet? Vel, jeg gjorde det ingen tør, det ikke jeg heller tør, jeg turte det ikke da heller. Jeg tok meg til rette istedenfor å snike meg ut. Jeg åpnet døren og gikk gjennom stua, slang noen tilfeldige «halla» hit og dit mens jeg skalv innvendig. Strenet ut i gangen og tok meg til rette på badet, fant håndkle, såpe og falsk selvtillit. Ferdig dusjet gikk jeg tilbake gjennom stuen, lukket opp døren til den stakkars sovende gutten å sa, takk for knullet og god jul!
Dette var en kul og morsom historie i mange år. Mens jeg fremdeles drakk.
Jeg kommer fra et velmøblert hjem på beste vestkant i Oslo, min beste vestkant, Frogner, Oslo 2, Gabelsgate 37, tel nr 44.
Ok, foreldrene mine er kunstnere, men de er «konservative» kunstnere. Konservative i den forstand at de gjør det meste med måtehold. Moren min er helsefreak og faren min har aldri hørt musikk skrevet etter 1892. De er kjærlige og barna deres har aldri blitt eldre en 10. De passer på oss enda og de kommer ikke til å gi seg. Det har selvfølgelig vært historier i vår familie også, sterke historier, men ingen «Hard Asfalt» eller «Men tankene mine får du aldri». Familien min har ikke ødelagt meg. Jeg forteller dette fordi avhengighet og rusmisbruk ikke alltid har med en tragisk barndom å gjøre, det har du også sikkert hørt før. Vel, det er sant.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg forteller denne historien, men jeg tror det er fordi det er det vi edru fylliker gjør. Vi gjør det for å holde oss edru. Hvis det skulle hjelpe noen andre der ute, holder det meg edru. Det er sånn det fungerer, av en eller annen mystisk grunn. Det å vise andre i samme situasjon at livet svinger i edru tilstand også, er en egen trip. Sånn er det bare.
Alkoholen har ikke skylden for alt, det er viktig for meg å understreke det, mest for meg selv. Skammen som følger med sykdommen gjør nemlig at vi tror at alt er vår skyld og det tar lang tid og mye jobb å forstå at det ikke er tilfellet.
Jeg får ofte høre at jeg er flink og jeg vet at det er hyggelig ment, men vi edrue alkoholikere/rusavhengige er ikke flinke. Det var det vi prøvde å være. Vi prøvde å være flinke hele tiden, det går ikke an. Derfor druknet vi den oppgaven å ble alt annet enn flinke. Så jeg er overhodet ikke flink og har ikke tenkt til å bli det. Jeg fikk bare nok. Hvorfor jeg fikk nok er vanskelig å forklare. Jeg sluttet heller ikke for barnas skyld. Det går dessverre ikke an. Hadde ikke barnevernet hatt endel mindre å gjøre hvis det gikk an? Faren til barna mine døde av kreft, men han fikk ikke kreft fordi jeg drakk. Jeg er like distre nå som da jeg drakk. Jeg er ikke flinkere til å følge opp lekser nå. Barna må fremdeles i seng, eller til ro til en viss tid. Jeg trenger fremdeles tid for meg selv, eller barnefri som vi sier. Jeg har ikke skyld i alt som skjer rundt meg. Jeg er heller ikke så dum, stygg, teit, ubrukelig, dust, feit, og mislykket som jeg tror. Jeg tror nemlig alt dette enda, men det blir bedre og bedre. De fleste beskriver meg som det motsatte, så nå er det opp til meg å tro på det. Noen elsker meg til og med, men det er vanskelig, veldig vanskelig å tro på det. Jeg har fremdeles en stor jobb å gjøre.
Jeg kan heller ikke garantere for at denne historien har en lykkelig slutt, jeg er alkoholiker, jeg kan sprekke. Nå har det gått 2 ½ år og jeg har det bra, men hvis jeg sprekker kan jeg love en ting: da er det planlagt. Det er planlagt fordi den delen av hjernen min har vunnet igjen. Vinmonopolet tres ikke over hue på deg mens du spaserer nedover gata, Tingeling kommer ikke plutselig flyvende med et glass og stapper det i kjeften på deg. Det må nødvendigvis skaffes og altså planlegges. Det er likevel uforutsigbart, ubarmhjertig og dødelig. Hvis det skulle skje, så er jeg en av de som er velsignet med verdens beste familie, så det går nok det også.
Med dette innlegget er jeg hverken ute etter ros eller ris, fordi det er som det er. Dette er sannheten, eller ok da, min sannhet.
