Selvmedlidenhet rettferdiggjør alkoholmisbruk

Møt Ida, som har vært hos oss en god stund i Tilbake Til Livet. Hun er mildt sagt en del av denne herlige anonyme gjengen gjengen. Ida representerer virkelig det vanlige bak fasaden. Hun er barnevernspedagog og sosionom av yrke. Denne utfordringen kjenner ingen status.

Ida har skrevet sterkt og vakkert på bloggen før. Hennes første innlegg kan du lese her: Hvem er jeg >>>

Hennes gjesteinnlegg i dag:

Selvmedlidenhet rettferdiggjør alkoholmisbruk

Det er ikke mer synd på deg enn andre!! tordnet Ingvard Wilhelmsen på et seminar jeg var på for noen år siden. Hva faen! Jeg fikk lyst å gå rett opp til han å gi han en midt på trynet. Hva faen vet vel han om meg. Hva vet vel han om hvor synd det er i meg?? Jeg ble trigget og passe fornærmet. Til tross for ca 100 lyttere i salen, føltes det som han angrep meg personlig. 

Idet han proklamerte at det ikke er mer synd i meg enn i andre, snakket han om et av de store fundamentene jeg drakk på. Selvmedlidenheten var en av hovedårsakene til at jeg rettferdiggjorde drikking. Selvfølgelig kunne jeg drikke når det var så synd i meg, og jeg hadde også verdens lengste liste over gyldige grunner til å drikke. Derfor ble jeg trigget. Derfor gadd jeg ikke «høre» på det Ingvard Wilhelmsen formidlet den dagen.

Ser jeg tilbake på alle disse gyldige grunnene, er listen lang og vond. Sykdom, overgrep, dødsfall i nær familie, dødssykt barn, voldtekt, avvisning og en vond ungdomsperiode med mye alkohol. Jeg hørte liksom ikke hjemme noen plass. Var på full drifting i ungdomsårene og søkte spenning, opplevelser, tilhørighet og ikke minst annerkjennelse og aksept. Jeg søkte det hos andre, og klarte ikke å skape det i meg selv. Jeg søkte det selvsagt på helt feil måte. 

At jeg ble trigget av Ingvard Wilhelmsens tordentale, burde åpnet øynene mine der og da. Det skjedde ikke. For jeg vet jo at man blir trigget når noe treffer, men desto større grunn til å ikke høre etter. Jeg hadde ikke nådd bunnen. Det skulle gå flere år før jeg gjennom TTL og Julie, klarte å innse at ved mitt behov for å rettferdiggjøre drikkingen holdt jeg selvmedlidenheten vedlike. Gjennom offerrollen ga jeg næring til alkoholikeren i meg. Jeg trengte ikke ta ansvar for egne følelser og handlinger. Selvmedlidenheten ble min største strategi for å rettferdiggjøre alkoholmisbruket. Jeg vet nå at jeg drikker på følelser, alle slags følelser, og at følelser brukes for å rettferdiggjøre drikkingen. 

Jeg blir ikke lenger trigget av Ingvard Wilhelmsen. Jeg ser han og forstår han. Jeg dyrker ikke lenger selvmedlidenheten, selv om følelsene jeg tidligere drakk på avogtil skyller over meg som en tsunami. Jeg har hver dag et valg om å skape meg en fin dag – en dag uten alkohol. Jeg må ta ansvar for å fokusere på positive hendelser, hva jeg får til i livet, hva som skaper lykke og glede for meg. Ikke fokusere på og henge igjen i hendelser som skjedde for lenge siden.

Uten vonde hendelser tidligere i livet, hadde ikke jeg vært den jeg er i dag. Jeg hadde ikke kunnet ha den jobben jeg har, hvor jeg møter mennesker i vanskelige situasjoner og i akutte kriser. Jeg ikke bare jobber traumesensitivt, men hver celle i kroppen min ER traumesensitiv. Jeg føler med hele meg den krisen de står i, og gjenkjenner smerten. Det gjør meg bedre i jobben min. Men jeg har fremdeles en lang vei å gå i å hjelpe meg selv, det er jo mye lettere å hjelpe andre.

Men fakta er at uten alkoholen trenger jeg ikke være så selvmedlidende lenger. Jeg trenger ikke være et offer. Som Julie ville sagt: JEG SLIPPER! Jeg trenger ikke å bære de vonde hendelsene fremst i minnet, men la de være en del av meg som jeg for hver dag blir flinkere å akseptere. For hver dag klarer jeg å øke selvaksepten for HELE meg og forholder jeg meg bedre til motgang, smerte og vonde hendelser.  

-Ida