Hvem er jeg ...

Gjesteinnlegg fra Ida i Tilbake Til Livet

Hvem er du, hvisket hun stille

Jeg vet ikke, svarte jeg trist.

Hva mener du? spurte hun.

Vel, jeg er et resultat av en brutal gruppevoldtekt hvor offeret, min mor, ble etterlatt i en grøft for å dø, 13 år gammel.

Jeg er hun som ble adoptert vekk som baby, og vokste opp med å vite at det var noen som ikke ville ha meg og følelsen av at noen hadde avvist meg var det jeg lot vokse i meg.

Jeg er et resultat av gjentatte overgrep hvor jeg, i alderen 5 til 16, mang en gang ble etterlatt i skam, sorg, ensomhet og fortvilelse.

Jeg er et resultat av selvskading.

Hvor jeg i alderen 6 til 15 prøvde å rømme fra den indre smerten ved å kutte meg dypt opp under bena og for hvert skritt jeg tok, følte en sterkere smerte.

Jeg er et resultat av en utprøvende ungdom.

Hvor sex og rus ble mine nye redskap, hvor løgn ble min sannhet og den indre roen ble jaget vekk for godt.

Jeg er hun som stod i skyggen av en idretts-flink og egosentrisk bror, som kunne alle knepene for å få oppmerksomhet og anerkjennelse.

Jeg er hun som ikke klarte å elske seg selv.

Som følte selvforakten vokse og stadig trengte noe som dempet de vonde følelsene.

Jeg er hun som prøvde å ta livet sitt som 16 åring,

men i bunn og grunn var det et rop om hjelp

Jeg er hun som hater handlingene til biologisk mor da hun fortalte sannheten om hvordan jeg ble unnfanget, med intensjonen om å gå videre i sitt eget liv.

Jeg er hun som drakk, for å slippe å føle og slippe å tenke, slik at jeg slapp å hate meg selv.

Slik har jeg aldri sett deg, sier hun stille

Jeg vet det, svarte jeg trist.

Hvordan ser du meg? spurte jeg.

Vel, Jeg så en nydelig baby med store blå øyne, som smilte og lo og som var snill som dagen var lang.

Jeg så et åpent og utadvendt barn som alltid var på farten hvor barnet, - du, hadde mange forskjellige venner og mange aktiviteter.

Jeg så en morsom, aktiv ungdom som stadig fikk nye kjærester, som var et naturlig midtpunkt og som alltid stilte opp for andre.

Jeg så en aktiv voksen som taklet barn, karriere, festligheter i helgen og aktiviteter og hobbyer på løpende bånd.

Min opplevelse og det du så er ganske langt fra hverandre, sier jeg stille.

Ja, svarer hun trist.

Men, jeg er her for deg, sier hun.

Vi kan dra på tur sammen i skogen eller på fjellet, padle i kano eller dra på weekendtur til en storby.

Vi kan begynne å trene sammen, jogge en tur, sykle til havet, trene på studio eller begynne å klatre.

Vi kan invitere til fester.

Venner og venners venner, kollegaer og bekjente fra skoletiden

Vi kan gå på byen.

Ha det gøy, treffe folk og føle glede.

Mine behov er ganske så annerledes enn det, sa jeg stille.

Hva er de da, spurte hun etter litt.

Vi kan bare være i stuen eller på kjøkkenet, drikke kaffe, snakke eller bare være stille sammen.

Vi kan anerkjenne hverandre for våre ulikheter som er flere enn likhetene og for våre behov som er totalt forskjellige.

Vi kan se hverandre,

og ikke tenke at vi vet bedre hvem den andre er og hva den andre trenger.

For jeg må slutte å rømme,

inn i rus og selvmedlidenhet, inn i nye opplevelser, inntrykk og avledning fra følelsene.

Selv om det skremmer livet av meg å bli kjent med meg selv og prøve å finne ut hvem jeg er.

Men først må jeg vel tørre å dele dette med deg

slippe deg inn bak fasaden

og det kan ta tid…. klarer du å vente?

Finn ut mer om Tilbake Til Livet her >>>