HJEM

Presse Avdelinger Nettsamfunn Podkast Blogg Pårørende Mine kurs Kontakt 7 dagers gratis workshop Logg inn

Var det virkelig sånn her det skulle være?

 

Carly Fra Tilbake Til Livet >>>

 

Carlys historie del 1

Det var mørkt, 

jeg gispet etter luft,

jeg så stjerner.

Jeg ble livredd, hva skulle skje med meg nå?

Var jeg blitt syk? 

Sengen var helt våt av svette, hadde jeg hatt mareritt?

Stopp - ropte jeg!

 

Jeg fomlet etter mobilen, den lille gutten min lå i sengen sin, han sov heldigvis fortsatt...

Den lille fantastiske babyen min på bare 3 måneder.

Jeg måtte liste meg så han ikke våknet, jeg måtte bare ut fra soverommet, jeg måtte ha luft, en annen type luft enn soveroms luft ...

Jeg så meg i speilet på badet, jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd i det hele tatt, jeg ville bare vekk … langt vekk ... Jeg var kald og det var tungt å gå, akkurat som om beina mine ikke ville bære meg lenger... Jeg ble stående på badet, jeg holdt meg fast i kanten på vasken…

 

Faen! - jeg takler det ikke lenger... hvor lenge skal det holde på sånn her?

Jeg knakk sammen på baderomsgulvet, flisene på gulvet var varme og gode her, tårene trillet og der lå jeg en stund før jeg stablet meg opp igjen til andre etasje og inn på soverommet. Sengen og dyna var det eneste som fortsatt var godt, men ikke fikk jeg sove mer den natta heller, jeg bare lå der, lå der og grublet.

Det var så stille, det var ikke en lyd, verken inne eller ute..

 

Den morgenen var jeg ikke helt meg selv, jeg var ikke like glad, akkurat som om det var noe inni meg som ikke kom ut, hadde jeg endret meg på noe vis? Jeg var stille og tankefull, jeg følte meg svak, ikke orket jeg å spise noe heller, ble kanskje en tørr brødskive gjennom hele dagen.

 

Telefonen ringte - det var barnefar, jeg orket i hvert fall ikke å ta den, kunne jo hende han var rusa. Jeg hadde ikke hørt fra han på 3 dager, jeg visste ikke hvor han var, ikke når han kom hjem, visste heller ikke hvordan tilstand han var i ... Han var vel drita full en eller annen plass sammen med noen kamerater som alltid. Det var vanlig det … enten snydens, eller rusa på et eller annet.

Det gikk alltid i øl, hasj og piller med han!

Eneste jeg tenkte på nå var den stakkars lille gutten min som skulle måtte vokse opp med en far som dette ... kunne jo ikke ha en farsfigur som det her, hva ville det da bli ut av han da? Var jo absolutt ikke sånn her jeg hadde tenkt meg at det skulle være!

 

Plutselig dundra det i utgangsdøra!

Fuck, han kommer… 

Hva gjør jeg nå da? Jeg tørket tårer og snørr, han måtte jo ikke se at jeg hadde grått. En ørliten lyd hørtes utenfra, det klirret i flasker, hadde han mistet nøklene denne gangen nå? Jeg gikk forsiktig bort til kjøkkenvinduet, det var han, jeg orker ikke engang tanken på mere kjeft, mere krangling, jeg orket ikke tanken på å se det rusa ansiktet hans engang!

- Carly? Carly? Carly? Stemmen hans var krass, akkurat som om han nesten brølte der ute på andre siden av hvor jeg stod.

Jeg gikk videre bort til utgangsdøren, låste den sakte og forsiktig opp, ante ikke hva jeg hadde i vente..

- Hvor har du vært hen?, spurte jeg forsiktig. 

Øynene hans var blanke og veldig røde. Han svarte ikke, han var helt klart ikke seg selv, det var som om det stod en helt ukjent mann der, rett foran meg.

 

Hånden hans kom så altfor fort, den var kald, jeg klarte ikke engang reagere.. 

Hva skjedde nå? 

Slo han meg virkelig?

Jeg stivnet helt, det var ingenting jeg kunne gjøre eller si, alt bare raste sammen på nytt igjen… jeg var fanget, fanget med dette monsteret!

Det var det jeg følte!

Jeg var innelåst, akkurat som om jeg skulle vært i et fengsel, men jeg måtte jo bare ta vare på den lille gutten vår. Han hadde jo ikke gjort noe galt stakkars, han var jo bare en helt uskyldig liten baby. Jeg lot det rett og slett bare fare avsted..

 

Jeg følte ingenting lenger, jeg var så tom inni meg, jeg gikk helt på autopilot..

Den lille fine babyen min hadde akkurat begynt å smile, ikke engang det kunne jeg glede meg over..

Var jeg på vei inn i en depresjon?

Var jeg blitt følelsesløs?

Kunne jeg ikke føle noen som helst glede lenger?

Hvorfor?

 

Barnefar raste forbi meg, han var helt svart i øynene nå.

Hva mer skulle han gjøre mot meg? 

Skulle han slå igjen? 

Kanskje enda hardere denne gangen?

Han snudde seg og kom mot meg nok en gang, dyttet meg først inn i murveggen, så ned i sofaen, holdt meg fast, han holdt så innmari hardt, det gjorde veldig vondt. Jeg forsøkte og stritte imot men jeg var ikke sterk nok.. Tårene trillet mer og mer, jeg skjønte hvor han ville hen!

Jeg brukte absolutt alle kreftene jeg eide og hadde, jeg var fortsatt for svak, jeg hadde ingen sjans.. 

- Ta av deg buksa, sa han krast! Jeg ville ikke, jeg lukket øynene, jeg kneip dem igjen.

- Jeg vil ikke nå, sa jeg veldig forsiktig. Han ga seg ikke.. 

Hvorfor skulle jeg ta av meg buksa når han var så rusa? 

Hvorfor kunne han ikke bare la meg være i fred?

Kunne han ikke bare legge seg å sove?

Tårene trillet bare mer og mer jo lenger han klarte å dra buksen min ned.

Han presset seg på meg, det gjorde så innmari vondt! Han presset mer og mer..

Nå var han nok fornøyd.. 

Jeg hørte den lille babyen vår lå og skrek oppe i senga, jeg gråt bare mer og mer og ikke klarte jeg og komme meg bort i fra han heller! Han var altfor sterk..

Var det dette som var voldtekt?

Ble jeg virkelig voldtatt nå?

Tusen tanker surret gjennom hodet mitt, jeg kjente på en kraftig smerte nedentil, en smerte jeg aldri hadde kjent på før.

Heldigvis hadde han klart å gjøre seg ferdig nå… 

Var dette virkelig det livet jeg fortjente?

Var det virkelig slik det skulle være?

Fortjente jeg ikke bedre?

Skulle jeg bare finne meg i det her?

 

- Jeg stikker jeg, sa han! Borte ble han igjen.. Det var godt at han forsvant! Og der satt jeg, helt mutters alene med en gråtende baby! Jeg var rett og slett alene og helt innestengt! Dette var mitt liv og slik det skulle være.. Sofen ble mitt værste mareritt, jeg måtte bort derfra, det var mange tanker og mange følelser på en gang som raste gjennom kroppen min.

Flisene på badet var fortsatt gode og varme, jeg måtte sette meg ned, det gjorde så vondt å stå. Jeg kikket meg nok en gang i speilet, jeg så fortsatt den samme personen, men denne gangen hun gråtkvalt og hadde store smerter i underlivet.

Jeg stablet meg på beina igjen, tok motet til meg, jeg måtte jo opp til den lille babyen min som fortsatt lå i senga og gråt.

Jeg løftet han opp, jeg tok han med meg i min seng, jeg klemte han tett inntil meg, jeg skulle aldri la noe som helst skje han, det var så godt å kjenne at han trengte meg.

Endelig fikk jeg sove..

 

Morgenen etter våknet jeg tidlig. Jeg bestemte meg for å bestille en legetime, jeg hadde ingen aning hva som feilet meg, også hadde jeg ekstremt vondt i underlivet, det kjentes værre ut denne dagen.

Hadde han klart å skade meg? 

Ødelagt meg på noe vis?

Jeg hørte ingenting fra han denne dagen.. men det var jo helt vanlig det, jeg var vant til det. 

Baggen min ble pakket, jeg tok med meg den lille gutten min og dro til mamma, jeg ville ikke være i det triste huset lenger, huset med alle de stygge minnene!

Det var godt å være hos mamma, det var trygt, der var det ingen som kunne gjøre meg noe vondt! Jeg fikk mye hjelp med den lille babyen min, det var godt, veldig godt!

 

Jeg begynte å føle meg veldig uvel en tid etterpå, jeg var kvalm og svimmel, kastet opp flere ganger gjorde jeg også! Jeg klarte fortsatt ikke spise, jeg bare raste ned i vekt.

Jeg følte på en ekstrem angst, den angsten som skyter gjennom kroppen som et lynnedslag, jeg skalv og armene mine var tunge som bly.. Hele kroppen vibrerte, alt bare dirret, jeg klarte ikke fokusere lenger.

Angsten ble værre og værre, jeg mistet meg selv, jeg ville bare forsvinne på en eller annen måte. 

Den kvelden ble jeg kjørt på legevakta av mamma, jeg visste ikke hva jeg kunne forvente.

Venterommet var mørkt og kaldt, det var angst i det også.

Jeg tok blodprøver, mange blodprøver, det ene glasset etter det andre. 

- Bli igjen litt her sammen med meg du, sa legen! Jeg var redd, jeg skalv..

De fant ingenting galt, men han lurte på om jeg kanskje ville ha skrevet ut noen beroliggende? - Ja, sa jeg utenom og i det hele tatt nøle.. alt for å få dette drittet vekk ifra meg, ropte jeg nesten!

Det virket så lett å få ut slike medisiner, medisiner med rød varseltrekant på, vanedannende medisin… 

Livet mitt var i ferd med og endre seg, jeg visste det, jeg kjente det på meg.

Medisinen gjorde meg godt, det føltes digg, akkurat som om jeg rømte vekk i fra alt det vonde, jeg svevde..

Det var jo dette jeg hele tiden hadde vært på jakt etter, en måte og rømme på, en reise, en flukt! Det var så lett å ta den pillen, det var enda lettere å ta flere!

Jeg visste i det øyeblikket at jeg var avhengig!

 

Ta en gratis samtale her på nett med Julie>>>

 

Close

50% Complete

Hva skjer?!

Her skjer det mye nytt. Og du kan få inspirerende oppdateringer her: