Sorry, jeg må justere litt i dag

 

Og justere skal jeg, bare på en litt annen måte enn før kan du si.

Før?

Før var justeringen rimelig tung. Jeg startet dagen med å ikke kunne justere formen i det hele tatt, fordi jeg var jo fungerende må vite. Dagen skulle leves gjennom med både levering av barn, jobb og godmor-syndromet på ettermiddagen. Alene. Frem til leggetid.

Ja? Jeg drakk jo ikke hver dag? Slutt å tull a! Det var jo ikke så ille. Neida neida, jeg var langt fra fyllesjuk, jeg hadde bare eksistensiell angst, små slitsomme barn alene, en død far til barna, evig ensomhet i en rønne på Nesodden, ingen som forsto hvor vondt jeg hadde det. Og ikke minst:

Ingen som hadde det som meg

Skulle ikke det liksom få justeres med ett glass her og der? Gi dag a! Skulle jeg liksom ikke få kose meg når kvelden kom? Har du fett på hjernen eller?! 

Eller skal du påstå at du faktisk skjønner hvordan det er? Du gjør ikke det! Du har bare ikke opplevd alt det grusomme jeg har! Du aaaaaaaaner ikke hvor mye jeg må stå i hver dag, så derfor skulle det bare mangle at jeg må få kose meg litt når jeg endelig har barnefri, uten at du skal komme med visvas!

Glemte jeg å si at jeg ble voldtatt da jeg var 15? Eller at jeg ble slått ned i en alder av 21 og sitter her med plastikk-tenner?! Der ser du, jeg har det værre enn du kan forestille deg.

Det skulle bare mangle at jeg måtte få kose meg litt etter at barna hadde lagt seg. Litt alenetid må man ha.

SVART

Ja, det ble som regel svart.

Jeg drakk ikke for å få sove. Jeg drakk for å kose meg og sovnet av at jeg drakk. Og kosen, den var vel heller relativ. Den var i alle fall ikke der om morgenen, ikke for at jeg husket om det var særlig koselig mot slutten av kvelden heller. For en ting er sikkert, morgenen var min største fiende. Det handlet om å justere angst. 

Jeg justerer nå også, men helt andre ting. Jeg nesten alltid glad, da sitter jeg en stund alene med kaffen min og justerer hvordan dagen kan bli enda bedre enn det ser ut til å bli. 

Jeg har også justert en viktig tanke: jeg er overhode ikke alene i eller om min glaskap. Det er utrolig mange som skjønner hvordan man har det når man står i det. Fordi de har det eller har hatt det sånn selv. Jeg har aldri hatt det mer grusomt enn andre. Det var i grunn ikke så grusomt i det hele tatt. Det var rus. 

Jeg justerer morgenen hvis jeg er sur, bitter og grinete. Jeg er edru nok til å justere litt på tankene: det kommer som regel fra meg selv og ikke alle andre. Vi trenger litt tid til å justere den tanken der.

Jeg er ikke flink, jeg får hjelp av andre likesinnede og vil alltid gjøre det. Det er de som har vist meg at jeg ikke er klin gæren alene. Det er de som viser meg i det daglige at de fleste av oss er fungerende personer med helt vanlige jobber.

Jeg hjelper og får hjelp av å hjelpe. Det hjelper det! Så husk det, at vi har en FB-gruppe med bare oss som du er velkommen til å joine når du vil. Der kommer du til å lære det samme og litt mer. Du kommer til å lære deg hvordan du kan få det bra, og helt uten krav om edruskap.For å bli med følger du bare denne linken her:

Arbeidsgruppa Tilbake Til Livet

 

Close

50% Complete

Hva skjer?!

Her skjer det mye nytt. Og du kan få inspirerende oppdateringer her: