Gjennom

Sol! Her får du møte henne og hennes dagbok fra begynnelsen. Veien ut av piller er hard, vi er så heldige å få se hennes vei:

Nå er det to dager siden jeg sluttet å drikke og ta piller

To dager siden jeg meldte meg inn i Tilbake Til Livet.  Følelsene er så påtrengende og angsten rir meg nedover en så altfor velkjent sti. Jeg føler meg som en trykkoker. Jeg tør ikke åpne lokket. Jeg er en bombe av følelser. Følelser av den verste sorten. De er så mange at jeg ikke klarer å se dem klart. Alt er en eneste stor floke. Jeg har nok med å klare å puste. Klarer bare det også så vidt. Klarer ikke få fatt i følelsene - de virvler så fort rundt og kaster meg i bakken hver gang jeg prøver. 

Gjennom

 Satan så lyst jeg har til å ruse dritten ned i den allerede så tunge kofferten. Det må da være plass til litt til? Jeg kan vel utsette denne torturen litt til? Hvordan klarer egentlig folk å ikke ruse seg når de har angst?? Jeg skjønner det ikke. Og jeg skjønner det. Føler meg ussel og svak fordi jeg ikke skjønner det og fordi jeg skjønner det. 

Gjennom

Trykket er uutholdelig. Jeg frykter jeg skal sprekke og den stygge sannheten eksplodere utover hele anonymiteten. Jeg ser eksmannen fryde seg og skrike til verden: «Hun er rusavhengig! Ser dere! Alt var hennes feil!» 

Bare tanken på ham gjør meg fysisk kvalm. Må ikke tenke på ham. 

Men hva skal jeg tenke? Jeg blir gal av dette tankekjøret, av denne bitende angsten! 

Gjennom 

Nå er jeg livredd! Jeg føler det kan skje nå! At det skal klikke for meg! Og da vil de få rett. De vil dømme meg, skade meg, fryde seg, plassere meg i gapestokk midt på skammens torg. De vil bare se det skitne, skamfulle, lukte stanken, brekke seg av ren avsky og forakt. De vil hviske; «og hun som var mor..» «lærer til og med..» 

Gjennom 

De vil selvsagt ikke se sammenheng eller årsak. De vil ikke se de gode hensiktene jeg har hatt, og alle de mislykkede forsøkene på å slutte. De vil ikke tenke på amygdala og at avhengighet er et syndrom man ikke kan hjelpe for at man har. De vil ikke se hvor traumatisert jeg er. De vil ikke se meg! Bare den gørrete, slimete, ekle og stygge rusavhengigheten min. Jeg orker ikke blottlegge meg for folk og fe akkurat nå. Det er ikke nødvendig for å tilfriskne, har min Julie sagt. Jeg må bare tåle denne helvetes smerten. 

Jeg biter tennene sammen, spenner ryggraden og lar smerte, sorg, sinne, frustrasjon, selvforakt og skam omfavne meg helt. Jeg syns jeg fortjener det. 

Gjennom

Det fins Ingen quick fix.  «Du kan tåle alt av vonde følelser for en dag» hører jeg Julie si. Følelsene kan ikke drepe meg. Jeg kan bestemme at jeg ikke skal dø i dag. Hvite knoker. Spent kjeve. 

Gjennom

Og slik demrer det for meg at motstanden min er trykkokeren! Jeg vil jo ikke føle! Jeg er jo ikke vant til det! Jeg ANER jo ikke hvordan jeg skal takle alle disse følelsene! Jeg er jo livredd meg selv! 

Gjennom 

Slipper jeg motstanden i takt med fossen av tårer som triller nedover ansiktet. Jeg trekker pusten dypt inn og ut, og begynner å hulke som en baby. Jeg gråter høyere og bredere mens jeg vugger frem og tilbake på gulvet. Lar snørr og tårer flyte fritt. Uler, hikster, bærer meg. Er plutselig like liten som jeg føler meg ...

Gjennom

Trykket siver ut gjennom hyl og hiksting. Hodet føles ørt, men jeg er nå for utmattet til å føle angst. 

Gjennom 

Jeg får en underlig ny følelse av noe godt. En nyfødt kry følelse, som om jeg har klart noe stort, og som jeg merkelig nok kjenner at jeg ikke trenger respons på. Følelsen varmer meg fra innsiden og jeg tar meg i å smile. Nå vet jeg at jeg klarer det. 

Gjennom

Nåtid:

Dette var den første læringen jeg erfarte om å slippe, for snart ett år siden. Jeg måtte gjennom den første abstinensen. Det var ingen vei utenom. Gjennom, sa Julie. Hun og TTL holdt meg i hånden. Jeg husker det som det var i går. Jeg var en dame på 44 år, forlovet, 4 barn, lærer, og hadde fått mitt nok. Det hjalp ikke å ruse seg, og det hjalp ikke å ikke ruse seg. Jeg var levende død, og trodde ikke jeg fortjente annet. Ingen i verden visste at jeg ruset meg i skjul.

Reisen etterpå har vært en eneste stor utdanning i følelser. TTL er en utdanning i meg selv. Og den lille krye følelsen jeg beskrev der på slutten? Den var bare begynnelsen på alle de gode, ekte følelsene som kommer i reisen i å bli glad i seg selv. Slik jeg er.

Med ADHD og med rusavhengigheten min og alle mine laster, karakterbrister og feil.
Jeg er rusfri nå, aktiv i TTL,  i utvikling, og har det bedre enn jeg kunne forestille meg. Fordi det er ekte.

Livet skjer fortsatt, for all del- det har det gjort hele veien, og det kommer det til å fortsette med i fremtiden. Men jeg har lært meg å bli med- «se hva som skjer», i stedet for å stritte i mot. Jeg har lært å stå i følelsene, i stedet for å rømme fra dem, døyve dem eller forsterke dem.

Noen ganger er det bare helt herlig å skru av intellektet - holde kjeft, som Julie sier, og bare «gjøre jobben» med å stå i det.  Vi ruser oss jo på følelser. Nå lar jeg følelsene få være slik de er.

Lett? Overhodet ikke.

Men lett er kjedelig, ikke sant? 

Veien er her til deg også, uansett årsak.