Koselig med vodka på Legoland

julie Jul 23, 2020

Nei, ikke nå igjen.

Det er stille ute på teltplassen, det er tidlig.

Barna sover heldigvis enda.

Teltplasser er lytt.

Faen.

Jeg må bare sove litt til. Sove det bort.

Sove masse før vi skal inn på jævla Legoland igjen.

Akkurat som om det ikke er nok med en dag der?

Det går ikke, det må bort.

Jeg husker ingenting fra i går, men at jeg kjenner det i hele kroppen er det ingen tvil om.

Jeg kjenner meg selv, at jeg ikke husker noe har egentlig ingenting å si.

Jeg vet, og glimtene begynner å komme tilbake.

Jeg var krakilsk i går. Skrek til mannen min.

Faen, hele teltplassen må ha våknet.

Snart er det morgen igjen. Snart våkner alle rundt her og jeg må opp.

Opp å få kjeft.

Opp å være mamma.

Opp å lage jævla teltplass-frokost mens jeg smiler og later som ingenting til alle rundt meg - som hørte alt i går.

Opp å ta med de søte små inn på Legoland igjen.

Du scanner deg selv før neste kosestund.

Før neste glitrende familieferie.

Det skal bare ikke gå sånn denne gangen også.

Du har det jo bra nå, du har sjekket. Denne ferien kommer til å gå bra,

Du skal ikke drikke så mye som forrige gang, Forrige gang orker du bare ikke å tenke på.

Det var katastrofe (igjen).

I år skal det ikke bli sånn.

Det blir sånn.

Hjernen din vet ikke at det er ferie, men en ting vet den helt sikkert.

Den vet at du trenger en drink, og den vet at du må ha mer enn forrige gang.

Det har den lært seg.

Den har lært seg hva du trenger for å fikse følelsene dine.

Uansett om det er fordi du er glad, spent, deppa, sint eller - ikke minst: trassig.

Hjernen din er klar til å bestemme hva du trenger hver gang du føler noe som helst.

Derfor blir ikke denne sommeren som i fjor.

Den blir verre, for hjernen din gjør en ting til også. Den utvikler seg.

Den er ressurssterk og bruker energien sin bare på noen få ting av gangen.

Den er effektiv. Den vet hva du skal ha og den setter det til verks på et nanosekund.

Det er ferdig planlagt.