I duett med David G

Du kan tro det er litt av et hageselskap!

Og vi snakker hageselskap i ordets rette forstand:

haVeselskap faktisk.

Hele verden lukter syriner i et overveldende omfang, haVen er dekorert med ... MEG!

Gitaren min, den feteste stratocasteren (et ord jeg har lært meg) som noen gang er laget (ikke så rart, til meg den også), står og glinser på scenen klar for min geniale gitarsolo.

Ja?

Visste du ikke at jeg hadde gitar? Jeg er en av de beste, følg med a! 

Og scenen nederst i haven? Det er bare en ting å si om den:

En scene bare en rockestjerne som meg forunt.

 Jeg må forresten ikke glemme å fortelle deg om gjestene. Fantastiske gjester som elsker meg over alt på jord. De strømmer inn i haven.

Ja, de beundrer meg faktisk, ikke så rart kanskje, i og med at jeg er rockestjerne.

David Gilmour kommer slentrende opp alleen fem minutter for sent, som vanlig!

Eller som seg hør og bør oss rockestjerner i samme båt. Ja, jeg kjenner det så godt igjen. Vi smiler lurt til hverandre i det han hilser. Du vet, på den måten gode kompiser gjør.

Han skal spille for meg  (ja, og de andre gjestene da). Jeg har jo tross alt bursdag.

Dave, som vi i den innerste sirkelen kaller ham, entrer scenen og fyrer opp Shine on You Crazy Diamond. Som man gjør.

Musikken runger ut over mitt Nesoddske nabolag og naboene er sikkert dritsjalu!!!

Og som du sikkert vet (det vet jo alle), låta krever to gitarer hvis det virkelig skal sitte, og Dave kaller meg opp på scenen etter del 1 med entusiastisk applaus fra MITT publikum. Trenger jeg å si no mer?  Ok da:

Det ble full suksess, låta har aldri blitt fremført bedre enn den ble av meg da. Dave sluttet å spille og så på meg i stum beundring han også.

Svart

 Faen, hva var det jeg gjorde i går?

Hælvete, det demrer. NEI!

Lå jeg med noen?

Taket. Jeg må åpne øynene og sjekke taket..

Ikke nå igjen. Taket er ikke mitt. Jeg vet ikke hvem taket er sitt, jeg kan snu meg å sjekke, men jeg orker ikke.

Husker...

Faen! Det dukker jo opp uansett, som noen jævla angstticks!

 Jada, klart det, et par drinker og jeg tror fullt og fast at jeg er en rockestjerne. Dritafull på scenen. 

 Victoria teater på Karl Johan - for sikkerhets skyld.

Det er nedlagt nå og jeg slipper å bli minnet på den gangen for noe jeg nå heldigvis kan kalle lenge siden:

Den gangen jeg så absolutt ikke var rockestjerne, den gangen jeg så absolutt ikke var kalt opp på scenen av David Gilmour som sikkert drev med sitt et helt annet sted i verden.

Jeg var publikummer på Victoria teater, og Jeg var ikke kalt opp på scenen fordi det enkelt og greit ikke var mitt Show.

Det var et avsluttende show med en stor komiker, så du kan sikkert tenke deg:

Hele kominorge (som jeg overhode ikke kjenner) satt i salen for å feire siste forestillig.  Som seg hør og bør. Det hør seg og bør seg også at sånt avsluttes med taledryss fra andre kolleger som faktisk er involvert i produksjonen. 

Victoria teater var også velsignet med alle rettigheter som Julies palett sa seg storfornøyd med.

Så det er klart, i det forestillingen var slutt anså jeg meg selv i min noe justerte tilstand, som en av de store talerne, og hadde helt glemt at jeg overhode ikke hadde noe med produksjonen å gjøre hverken på den ene eller andre måten. Jeg gikk rett opp på scenen for å holde tale til en bråte mennesker jeg ikke kjenner. Hvorfor? Fordi jeg var kanakas.

Mer husker jeg ikke, eller: hjernen min vil sikkert ikke huske mer.

At jeg fort og greit ble geleidet av scenen kan vel du og jeg fint gjette oss til sammen?

 Jeg husker at jeg våknet dagen etter, jeg husker at bildene demret, og jeg husket at jeg ikke ville huske.

Men hva er dette egentlig?

Det er bare en av utallige fyllehistorier som vi deler. De ligner på hverandre alle sammen.

Det eneste som mangler i mine fyllehistorier er vel stripping på et og annet nattklubb bord. Men vet du hva, det kan jeg ikke være sikker på, for jeg husker jo ikke alt?

Vi deler denne galskapen uansett hvilke handlinger som har blitt utagert. For en ting er sikkert - utagert har vi.

Dette er ikke unikt, heldigvis.

Jeg husker ikke alt fra 30 år på fylla, men en ting vet jeg, og det er at du ikke har gjort mer galskap enn meg, eller andre for den saks skyld. Jeg vet at du ikke er alene om det. Jeg vet at vi har det felles.

Vi tror vi er alene om det. Vi deler den følelsen også. 

 Vi er ikke er gale, dumme, hysteriske eller sinnssyke.

Under all rusfaenskapen finnes det vakre mennesker som venter på å komme frem.

 Vi tror ikke på det før vi er nyktre og edrue, fordi vi aldri fikk tid til å bli kjent med oss selv før vi tok den første drinken. Og etter den første drinken? Da satt vi i gang en prosess (uansett hvor lang tid det tok til neste gang). En prosess mot en ruspersonlighet som ikke egentlig er oss. 

Så vi to, du og jeg - vi er ikke alene om å være sånn. For uansett andre og forskjellige interesser, så er denne driften lik for alle.

 Og det? Det er det beste ved denne utfordringen vi har.

Det er derfor vi kan hjelpe hverandre, og nå? Nå vil jeg gi deg litt, helt uten at du trenger å gjøre noe som helst, eller snakke med meg hvis du ikke vil det heller, dette under her kan du lese helt i fred:

6 tips til veien ut

Jo forresten jeg glemte nesten å si,

livet mitt er mye mer rocka nå, det kan jeg love deg:

Foto: Laila Winther 

Ta gleden tilbake i livet