HEI! JEG HAR EGENTLIG IKKE ET PROBLEM

Hei Julie

Jeg klarer meg egentlig ganske fint og er ikke helt sikker på om jeg har et alkoholproblem.

Det er jo hyggelig med ett glass i godt lag, og det er jo umulig å slutte helt, derfor hadde det vært fint å kunne moderere det litt.

Har du noen råd om hvordan jeg kan lære meg å drikke mindre? Vanligvis går det veldig bra, jeg har det hyggelig og liker vinen min, men jeg liker ikke helt at jeg får blackout? 

Jeg begynte å drikke da jeg var 13 år og har hatt ganske mye problemer med angst, men det går riktig vei hele tiden. De fleste jeg kjenner begynte også på den tiden og klarer seg fint. Det burde vel jeg også?

Derfor er det en ting jeg ikke skjønner: etter et par øl begynner jeg å drikke ganske fort uten å kunne stoppe? De gangene det er fri tilgang på alkohol går det helt over styr. Jeg har hatt blackout utallige ganger og havnet i situasjoner jeg ikke kan stå for, og gjort ting jeg egentlig ikke skjønner at jeg kan ha gjort, fordi det ikke har noe med meg å gjøre. Jeg er jo ikke sånn?!

Irrasjonelt? Få kunnskapen og lettelsen her>>>

Som fyllearresten? Eller da jeg våknet nedslått på et sykehus i Danmark uten å vite at jeg hadde reist en gang? Jeg har våknet så mange steder uten å huske hvordan jeg kom meg dit! Det må det bli en slutt på, og derfor vil jeg drikke mindre. Det er jo helt tydelig at andre klarer det?

Foreldrene mine er narkomane og mormoren min er alkoholiker. Har det noe å si? Genene mine bekymrer meg litt også, fordi jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Det er akkurat som om problemet er mer psykisk enn fysisk? Det er nok ikke sikkert at jeg har et direkte alkoholproblem, men jeg isolerer meg for å drikke og husker ingenting dagen etter. Jeg tror ikke jeg er alkoholiker, jeg har gjort unna medisinstudier og klarer jobben min fint. 

Allikevel drikker jeg alkohol som andre drikker vann og det er vanskelig å f.eks være i selskaper – der drikker folk så sakte og jeg får problemer med å få i meg nok uten at det ser mistenkelig ut. Jeg kan fint bare drikke ett par øl og en Jeger for det altså! Bare ikke på fest – da blir det vanskelig. De gangene jeg går ut på byen blir jeg grenseløs uansett hva jeg har bestemt meg for i forkant, men det skjer jo heldigvis ikke hver dag, så derfor tenker jeg at jeg bare har et litt anstrengt forhold til alkohol?

Så jeg er nok ikke avhengig, jeg drikker aldri alene eller savner det på noen måte. Jeg har heller aldri alkohol hjemme og det er vel fordi jeg egentlig ikke trenger det? Problemet oppstår bare når jeg er sammen med andre som forrige helg da jeg fikk blackout på en fest jeg var bedt til. Det som var litt dumt med den festen, var at det var med den nye jobben min, og nå vet jeg ikke hva sjefen min eller mine nye kollegaer synes om meg, fordi jeg ikke tør å spørre dem om hva som skjedde den kvelden. Akkurat “avhengig” tror jeg ikke at jeg er, men kanskje jeg har et problematisk forhold til alkohol?

Kjenner du deg igjen?

Det gjør i alle fall jeg.

For dette brevet er helt typisk oss. Brevet er ikke originalt, men satt sammen av mange henvendelser jeg har fått de siste årene, og blandet litt med mitt gamle jeg.

Jeg utleverer ingen, det gjør jeg aldri, men jeg har enda ikke møtt en aktiv alkoholiker som ikke sier eller sa noe av det over her, inkludert meg selv – det er universelt.  

Bli med i den lukkede FB-gruppa for rusavhengige. Les mer her>>>