Gi fullstendig Z!
Jeg gir fullstendig faen I hva andre sier om meg.
Jeg er meg selv hele veien uansett hva andre måtte mene, og jeg gjør akkurat som jeg vil.
Jeg er en rebell uten sidestykke og jeg er en smart sådan. Basta.
Ser du ikke det?
Jeg har jo svart skinnjakke både utenpå og inni!
Jeg er svaret på rock’n roll, frihet og selvstendighet!
mente jeg,
i fylla,
Alltid.
For det er klart, det skulle noen drinker til for å holde den attituden gående som en sannhet. Den holdt ikke så lenge av gangen heller – kort falsk lykke.
Vil du ha en helt spesifikk tidslinje?
Den holdt fra første drink til blackout, og raknet igjen da jeg lukket opp øynene dagen etter:
Herregud! Hva var det jeg gjorde i går?
Den holdt til angsten og selvforakten kom å la seg som et iskaldt fuktig teppe rundt hele brystet mitt. Til neste kveld hvor den samme dansen skulle starte på nytt. I 30 år.
Jeg brydde meg egentlig om hva alle andre mente hele tiden.
Både om kvelden og morgenen etter – hver gang. Uten noen gang å innrømme det.
Men vipps og hokus pokus: Jeg ble edru og det ble helt borte alt sammen!
Hurra!
Det forsvant som ren magi. Jeg ble vakker, selvsikker og dronning over natta.
Eller?
Å innrømme at vi bryr oss om hva andre tenker om oss, sitter langt langt inne.
Og jeg elsker å tro at jeg ikke bryr meg filla om det. Jeg liker ideen om at jeg er sterk og modig selv om jeg ikke føler det sånn selv.
Jeg liker ideen, jeg tror nesten på det fordi det er en kollektiv mening vi alle skal ha:
Vi er sterke og selvstendige og vi bryr oss ikke om hva andre mener. Men det er ikke helt sant for meg.
Jeg bryr meg, og jeg bryr meg mer enn jeg liker. Nå om dagen også. Det er irriterende. Det står i veien for hva vi kan føle, klare og utrette. For vi kan ikke forandre andre, bare oss selv punktum.
Den gode nyheten er at hvis jeg er klar over det, innrømmer det og er bevisst på det – kan jeg gjøre noe med det.
Jeg har egentlig bare tenkt over det i noen uker.
Jeg har levd lenge i den villfarelse at jeg faktisk ikke bryr meg, at jeg ikke er redd, og at jeg kan stå for mitt.
Men for noen uker siden sa min venninne Linda til meg:
«Du Julie, det er jo nå når jeg er helt nykter at jeg våger å gi faen! At jeg våger å være fri og meg selv. Jeg trodde jeg ga faen da jeg var rusa, men det er jo bare tull!»
Linda har helt rett. Vi ga ikke faen da vi ruset oss og drakk. Vi gjorde alt annet enn det, vi gjorde det motsatte. Vi flyktet fra det faktum at vi var dritredde for hva andre måtte mene om det meste.
Jeg var ingen rebell, jeg var redd.
Så gir vi faen så fort vi korker flaska eller knekker nålen? Nei ikke helt, men mye mer.
Det er en vei å gå for å gi faen, men det er en spennende vei og heldigvis – heldigvis! Gjør ikke den veien at vi gir fullstendig faen, for vi gir ikke faen i andre mennesker.
I det vi blir edru kan vi endelig gi litt faen i å være så opptatt av hva andre mener om oss, at vi kan bry oss om andre også: bonus!
Vi kan gi, fordi vi kan la oss selv være i fred.
Det gjør oss friere, vi slipper smerten og vi kan stå friske opp om morgenen.
Jeg gir litt mer faen og for meg har det blitt:
Å slippe planleggingen og jaget etter neste drink
Å ha tid til de rundt meg fordi jeg faktisk vil være sammen med dem
Å slippe den helvetesmorgenen jeg må gjennom hvis jeg er fyllesjuk
Å la meg selv ligge litt, så jeg kan gi plass til å se andre mennesker
Å slippe angst, skam, kjedsomhet og ensomhet
Å la andre mene akkurat hva de vil om meg i fred... nesten;)
Du kan få se, i fred, på hvordan den reisen starter i linken under her:
Takk Linda og takk Gry Sinding – for at dere minte meg på hvor mye vi lar oss stoppe av å bry oss om hva andre mener.
Jeg er edru nok nå til å gi fullstendig faen. Jeg er:
Sexy, fokusert og generøs.
Tidligere poster