Drita på min brors bryllup
De fleste av oss avhengige har gjort det – i større eller mindre grad:
Drukket på feil sted til feil tid.
Noen ganger gjør vi én ting til – man skyver det langt, langt under teppet og later som om det aldri skjedde.
Bryllup?
Alle fester da i bryllup?
Den store dagen opprant for broren min, han skulle gifte seg med sin utvalgte, og vi – mannen min og jeg – hadde stått for utstyret.
Store telt, bord, servise og alt som skulle til for å stelle i stand en stor fest – en av de tingene vi virkelig kunne. Min andre halvdel og jeg fungerte optimalt hvis noe skulle arrangeres, vi kunne skaffe alt og vi fikk det opp i tide – kanskje i siste sekund, men alltid i tide. Vi hadde jo mange års erfaring med gaffateip.
Etter selve vielsen sto jeg på terrassen utenfor annekset med min sønn i barnevognen og så utover alle de feststemte menneskene som var vel plassert under kunstverket vårt. Været var perfekt, brudeparet lykkelig og den lille kjernefamilien vår sto på sidelinjen og nøt synet av suksess. Vi hadde barn å dysse i søvn.
Kunne ikke barnet sovne snart da?
Jeg hadde holdt på hele dagen og fortjente virkelig en pust i bakken. Faren kom ut på terrassen mens jeg sto der og slengte barnevognen frem og tilbake.
«Julie. Jeg legger eldstemann nå, når nurket har sovnet kan du jo bare gå bort til de andrehvis du vil. Jeg er trøtt, så jeg blir her med barna».
«Herlig! En hel kveld uten tanker på ansvar ‘a gitt!» spøkte jeg til ham og lo.
Den store familiefesten var godt i gang da jeg endelig kom meg bort dit. Brudens familie kjente jeg ikke så godt, men mine egne var det alltid fint å treffe. Vi møttes jo så sjelden!
Lillebror og bruden satt ved bordenden og holdt sine taler for hverandre mens de skålte i vann. De hadde rett og slett bestemt seg for å slutte å drikke alkohol. Litt ut av det blå til og med? Jeg skjønte meg ikke på sånt, det var sikkert noe åndelig over hele greia, men dem om det tenkte jeg og skålte tilbake.
Etter hvert som kvelden kom forsvant brudeparet, og vi andre ble sittende igjen og skravle om alt og ingenting.
Svart.
Jeg bråvåknet.
Så kjente jeg det. Den velkjente følelsen av at alt hadde gått galt skylte gjennom kroppen og jeg visste med en gang at det var sant. Jeg kjente på hele meg at jeg hadde gått bananas. Men hvorfor? Herregud!
Angsten bølget gjennom kroppen som rier. Hva hadde jeg gjort nå? Hvorfor er jeg sånn?!
Mannen min våknet.
Han sa ingenting? Jeg kjente det på meg igjen. Nå var det ikke bare «faen heller!». Det var alvor. Jeg husket ingenting og jeg var lammet, ingen ticks, det var verre. Han romsterte på kjøkkenet.
«Julie?»
Han kjeftet ikke.
Husker du at du sloss med moren din i går?» Jeg sa ingenting. Jeg klarte det ikke. «Jeg er ikke sint.»
Stille.
Jeg kunne ikke si noe som hjalp.
«Du må ikke drikke mer, Julie.»
«Nei, jeg må ikke det.» Jeg måtte ikke det. Jeg kunne ikke det. Jeg kunne ikke gjøre noe bra igjen.
Kunne jeg dø? Eller bare bli borte? Nei, jeg måtte vente. Jeg kunne jo dø når barna ble store nok?
Til gjenkjennelse og lettelse >>>
Det var ille. Mannen til søsteren min hadde holdt meg nede i bakken. Jeg hadde vært krakilsk og ustoppelig.
Angsten var så enorm at jeg nesten ikke kjente den. Jeg bare så på ham og håpet at han så alle ordene jeg ikke klarte å si. Det var ingenting jeg kunne si som dekket hva jeg hadde gjort, og jeg visste ikke hvorfor. Jeg gikk ut av hytta vår for å møte skammen. Dette kunne ikke bare viftes bort med et lett nikk og «Lite heftig party i går ’a!».
Jeg var 35 år.
I hagen gikk de nye svigerforeldrene til broren min og småryddet på bordene. De nikket til meg med vennlige smil og sa «Hei. Hvordan har du det?»
«Bra, takk og dere?»
Jeg lot som ingenting, vel vitende om at det egentlig ikke gikk an.
De lot som ingenting de også.
Jeg gikk inn. Verden gikk sakte.
Min mann og jeg snakket om noe.
Mamma og pappa kom og snakket om noe.
Jeg visste ikke helt hva vi snakket om.
Igjen hørte jeg ham si at jeg aldri måtte drikke mer. Jeg visste ikke om han sa det til meg, seg selv eller foreldrene mine. Kanskje han sa det til alle?
Jeg var helt enig.
Han dro ut på turné dagen etter, tidsnok til at jeg rakk polet etter at han hadde dratt.
Jeg kjøpte bare en halv flaske vodka, la barna, laget spagetti med pesto – den tidens favoritt – og hadde en stille, rolig kosekveld foran TV-en. Ingen så meg, og vodkaen roet nervene. Jeg hadde akkurat nok til å ta toppene av angsten. Men bare toppene. Synet av barna som lå ved siden av i sengen tok litt mer. En vennlig telefon fra ham tok enda litt til.
Resten fortjente jeg.
Jeg la meg ved siden av barna etter å ha tømt halvflasken og jeg la meg edru...
Å drikke på feil tid til feil sted er ikke noe du er alene om. Du er heller ikke alene i din galskap, for du er nemlig ikke gal, bare ridd av en drift du ikke kan kjempe mot alene.
Du er heller ikke svak. Dette har ingenting med viljestyrke å gjøre. Vi har en diagnose, og for å slippe dette rittet er det bevisstgjøring, deling og kunnskap som skal til. Du skal få slippe å ta skrittet nå, det tar du når du selv har fått nok, men jeg vil gi deg en lettende deling fra meg til deg på mail som du kan få lese i fred uten videre mas og kjas:
Til gjenkjennelse og lettelse >>>
Tidligere poster